ny start

det trenger man iblandt. men man kan ikke alltid få det. blanke ark. jeg klarer forresten aldri bestemme meg for om jeg tror vi har flere liv, eller for om jeg tror vi kommer til verden som blanke ark, eller tabula rasa som det så fint heter. eller, det tror jeg ikke på, noe kommer vi med, jeg tror et barn allerede er noen når det blir født, det har allerede en personlighet. Hvordan, må du ikke spørre meg. Mamman's mage, musikk eller mangelen på det, berøring eller bare gener...? beats me. Men jeg tror vi kommer til verden med en del og så er det mye opp til verden, hvordan alle reagerer på dette mennesket ( i forhold til et annet). I psykologien leste vi om et forsøk hvor folk ble vist en filmsnutt av et barn som gråt og skulle så si hva de syns dette barnet var...hvis de ble fortalt det var et guttebarn sa de at barnet var sterkt og hadde kraftige lunger, etc. relativt positive ting. Hvis de ble fortalt at barnet var en jente syns de det var svakt, hadde behov for omsorg etc. samme barnet, samme gråtescene men vidt forskjellige tolkninger. ei venninde av meg tror på reinarnasjon. Det kan være jeg og tror det. Men jeg kan som sagt ikke bestemme meg. men det gjør jeg nå: jeg tror på reinkarnasjon. Jeg er min mormor blir jeg nå fortalt. kanskje jeg er det. jeg liker fotografi, er en hissig liten lemmen og liker å synge.
I japan der er alt fint visstnok. De har hoppet over føydalsamfunnet og gått rett til nå,til det postmoderne/moderne samfunnet... det sliter de med. de unge. De vet at den japanske mentalitet ikke står til det moderne samfunnet. så de sperrer seg inne(de kalles hikikomori). 80% av de innsperrede er menn... de er ikke i fengsel altså, men på sine rom. Ned med rullegardinene og ikke gå ut. det kan vare i årevis. De orker rettogslett ikke å gå ut. De japanske myndighetene liker ikke å innrømme dette faktum så lenge ble det fornektet, men nå har de fått medisin til forkjølte hjerter. ikke anti-depressiva men medisin til forkjølte hjerter. Jeg syns det høres fint ut ikke det at man benekter at folk kan bli deprimerte og oppleve meningsløshet, eller at Japan har et samfunn det er vanskelig å leve i, men jeg syns det at man kan si: "mitt hjerte hoster" er ganske fint. Jeg ser det rettogslett ganske levende for meg. Mitt hostende hjerte, ditt hostende hjerte. *hosthost* så kan man kremte litt og *kremt, rense opp i halsen, eller i hjertet og så går alt så meget bedre, når man har renset opp i det mener jeg. Jeg tror alles hjerter hoster iblandt. Hjertene nå til dags er ikke hva de var før. En venn av meg var i en periode overbevist om at middelalderen var tiden å leve i, det var da det skjedde ting. Det kommer vel kanskje litt ann på hvor i samfunnhierarkiet du var plassert, men det kan jo være det var gøyere da, i middelalderen altså. Kanskje ting føltes litt mer meningsfullt ut. eller kanskje ikke. Lite vet vi. Men det vi vet er at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet. Da lønner det seg å være smidige og kunne strekke halsen ut og gå på gress-slang. jeg vil gå på slang, eple-slang, eller kanskje rabarbara-slang. Det var jeg en rev på da jeg var yngre. Men mest håper jeg at jeg får huske i ronsa som henger i det store treet i din framtidige hage.