havet

som bruser og bråker, som kjærtegner meg med fumlende hender og altoppetende begjær for så å dra til andre strender, til andre svaberg.
Havet som bærer meg på sine myke bølger, sildrer rundt kroppen min og lager klukkelyder, som lokker meg ned i dypet, til sin hvite og mykt-ruglete bunn hvor han viser meg det vakreste av det vakre, den hvite stillheten, og det uklare blå hvor godt og vondt kan gjemme seg- for det er nettopp det han er: god og vond, befriende og fengslende.
Hvor mange ganger har jeg ikke oppgitt andre stier for å bli ved hans side og se ham leke derute, herinne.Vinden dro og halte, men øyet ville se mer, kroppen ville kjenne mer, ville ikke glemme de intense øyeblikk på bunnen av havet hvor sanden glitrer som sølv og solen lager mønstre. Ville ikke glemme hvor myk og behagelig bølgene kan vugge, hvor hardt de kan slå imot og knuse. Sinnet var ikke klar for rene vinden som hvisker andre ( kanskje tilogmed vakrere) sanger, som på sine reiser kommer og flyr lett over meg, virvler meg rundt og sjarmerer blader til dans og spiller på trærnes strenger- for i neste omgang fly til fjernere strøk men alltid for å komme tilbake.

(Vanessa Arnadottir)