min mormor

står ute i hagen, hun står ute i hagen og svaier, fra side til side, strekker armene langt ut og svaier, lar vinden blåse gjennom håret. Min mormor står ute i hagen, der har hun stått siden før min tid og forhåpentligvis kommer hun til å stå der etter min tid og... men det er ikke sikkert hun får det, for jeg vet ikke om de som overtar hagen vår (vår vakre hage) liker mormødre, folk liker ikke mormødre for tiden for de vil ha rene og pene hager og firkantede plener og ikke rusk og rask og gud forby at en skulle finne et insekt, eller enda verre: jord der. Min mormor står ute i hagen med bena godt plantet nedi bakken, tærne hennes leker med jorden og hun forteller meg den er deilig og kjølig om sommeren og lun og god om vinteren (akkurat som hun er).Hun står ute i hagen og svaier, hun synger og svinger seg i valsen (så godt hun kan, hun er tross alt en eldre dame og litt stiv i leddene blir man jo med årene, men) hun synger, kanskje litt falskt til tider, og svinger seg stivbent i valsen. Det hender at jeg glemmer at hun er der men da blir gleden desto større når jeg plutselig oppdager henne igjen, og på tunge dager hvor luften legger seg som sperre mellom hjernecellene mine så de føler seg ensomme og forlatt, så går jeg ut til henne og gir henne en klem, og det er ingenting som er så godt som en klem fra mormor, for hun er en dame med ben i nesa og vet hvordan klemme. Hun klemmer den tunge luften ut av hodet mitt og hjernecellene mine hopper og danser av fryd når de ser hverandre og oppdager at de ikke er alene, så bukker de (eller neier) så fint de kan og synger med henne, for hun synger og som sagt, litt falskt, men vakkert endog, og jeg klemmer henne ekstra lenge, for jeg vet at hun liker klemmene våre hun òg ( det har hun sagt når hun besøker meg i drømme).