DEN TRISTE TURISTEN

så langt hjemmefra
at jeg kan høre ditt ansikt
når jeg søvnløs snur neg
mot telefonens mørke
så langt hjemmefra
at jeg kan se din stemme
når jeg løper mellom
fremmede biler i regnet
så langt hjemmefra
at jeg nærmer meg mitt eget rykte
her er jeg en hvit løgn
her taler jeg i tunger
når jeg snakker med meg selv
i heisen opp til tjuende etasje
stikker kortet i døren
og tømmer rommets konto
så langt hjemmefra
at speilet vender ryggen til
jeg henger jakken min over det
og siden blar jeg gjennom førti kanaler
den siste viser en film om oss
vi sover sammen i et hvitt tjern
bundet til liljer og knokler
og drømmene våres er tekstet
med blindeskrift
så langt hjemmefra
at det hender jeg tror du er like ved: min
skygge, mitt stjernebilde, mitt navn

og slik blir mitt savn
en blå vase i regnet
på times square
og slik er ditt fravær
som summen av den avstand fugler
og telefoner legger bak seg

(Lars Saaby Christensen)