spillemannen

spiller på strengene mine som om de skulle være for alle å se og høre, og musikken trenger ikke engang bli vakker, så lenge den behager ham. sarte øyeblikk som utspiller seg i varme dager. og følelesen som vipper mellom usikkerhet og deilig spenning. ordene som surrer rundt i hodet sammen med bildene av det første øyeblikket, og alle de som måtte følge.

Il suonatore Jones

In un vortice di polvere gli altri vedevan siccità,
a me ricordava la gonna di Jenny in un ballo di tanti anni fa.
Sentivo la mia terra vibrare di suoni, era il mio cuore,
e allora perché coltivarla ancora, come pensarla migliore.

Libertà l’ho vista dormire nei campi coltivati
a cielo e denaro, a cielo ed amore, protetta da un filo spinato.
Libertà l’ho vista svegliarsi ogni volta che ho suonato,
per un fruscio di ragazze a un ballo, per un compagno ubriaco.

E poi se la gente sa, e la gente lo sa che sai suonare,
suonare ti tocca, per tutta la vita e ti piace lasciarti ascoltare.

Finì con i campi alle ortiche, finì con un flauto spezzato
e un ridere rauco e ricordi tanti e nemmeno un rimpianto.

(F. De Andrè-G. Bentivoglio-N. Piovani)