1 historie

om gutten som ikke ville vokse opp... hverdagshelten som kjempet og kjempet, men måtte gi tapt(?) Hvem er vi egentlig og hvor mye av oss har samfunnet skapt? Er jeg så mye/lite jentete som jeg er eller er halvparten (eller 70/90/10%) skapt av verden omkring meg? Hvorfor er det ok at jenter går i bukser men latterlig at gutter går i skjørt? Og hvorfor lærte jeg meg aldri å mekke ( mens broren min demonterte alt og klarte til tider tilogmed å skru det sammen igjen)? Hvor er barnet i oss? Hvor er de geniune menneskene som ikke har latt seg forme (for mye)? Hvem overlever og hvem dør? Er det de som går under med integritet som har vunnet? eller er det vi/de som har gitt slipp på det de er, som har drept sine prinsipper og "overlevd" som er vinnerne?
Tullespørsmål.
og nå over til noe helt annet (som M sier...M er forresten veldig morsom spør du meg..:)

how can i go home
with nothing to say
i know you're going to look at me that way
and say what did you do out there
and what did you decide
you said you needed time
and you had time

you are a china shop and i am a bull
you are really good food and i am full
i guess everything is timing
i guess everything's been said
so i am coming home with an empty head

you'll say did they love you or what
and i'll say they love what i do
the only one who really loves me is you
and you'll say girl did you kick some butt
and i'll say i don't really remember
but my fingers are sore
and my voice is too

you'll say it's really good to see you
you'll say i missed you horribly
you'll say let me carry that
give that to me
and you will take the heavy stuff
and you will drive the car
and i'll look out the window and make jokes
about the way things are

how can i go home
with nothing to say
i know you're going to look at me that way
and say what did you do out there
what did you decide
you said you needed time
and you had time

© 1994 ani difranco / righteous babe music

Ani synger fint når jeg går opp trappene, eller ned bakken, og minnene fra R. eller helt andre steder flommer på og jeg savner micio, og jeg tenker jeg er en okse jeg og, men kanskje alle er det til tider. Flinkeflinke Ani, vi liker henne (Pablo og jeg). Pablo har ikke horn, mend det er kanksje derfor jeg liker ham så godt, han er god å ha når desperasjonen og angsten sniker seg rundt i rommet med en svært nett i baklommen og stygge intensjoner. Da er musikken god å ha og. Og en venn som alltid er der, selv om du ikke spør om det. Den hvite blomsterengen gløder av varmen fra solen og micio lukter erba og smiler sitt søte smil med sine fantastisk fine øyne. Bamsebamse kom tilbake, bamsebamse snu deg rundt. Jeg vil hoppe tau med to rep og kø foran eller bak meg. Jeg ville alltid bli voksen og bli behandlet ordentlig, jeg var så lei av de drittungene som ikke kunne oppføre seg, som ikke hadde respekt for noesomhelst, det er jeg fortsatt.