om det å glemme seg bort i noe

Damen glemmer å gå i butikken
Hun glemmer å ta på seg huden
hun vil bare gjøre dette ene:
få bildene til å møte det som var før
knytte det sammen med det som er nå
for å skape noe helt nytt
som hun har sett
men ikke visst om

En dag kommer Tvilen på besøk
Setter seg ned og forlanger kaffe og kaker

(Ingri egeberg, fra "Den dirrende streken")

for det klarer jeg veldig sjeldent, og er egentlig ganske så sjalu på gutter jeg kjenner som kan glemme å sove og spise i tre dager fordi de er så konsentrert om det de gjør (når jeg tenker meg om gjør min mamma og slik, når hun maler)...lær meg hvordan du gjør det og du skal få en premie. Tvilen, derimot, er en god venn av meg, eller egentlig ikke god engang, bare en av de som kommer slentrende innom når det egentlig passer meget dårlig og later som ingenting. Når du egentlig var veldig opptatt med noe annet, eller overstadig fornøyd med situasjonen din, med venner, by, partner og så videre, så kommer Tvilen og krever din oppmerksomhet. Ganske så dårlig gjort, spør du meg, men man kan vel ikke styre slike ting. Avogtil så møter man folk på gaten som man helst håpet man hadde sluppet å se igjen. Og avogtil møter man aldri de man lengter, eller tilogmed verker, etter å se. De man tråler gatene for å se, om enn bare et lite glimt av. De man tenker på når man legger seg, drømmer om om natten, og som man hvisker ( hemmelighetsfullt) godmorgen til når man åpner øynene til tross for at man (så altfor godt) vet ikke er der.