I:og du dør så langsomt at du tror du lever

sier Bertrand Besigye, og jeg tror ham, men jeg liker ikke at han ikke har dedikert diktsamlingen sin til noen... alle burte da ha noen man kan dedikere siktsamlingen/romanen/ filmen/hovedoppgaven sin til...? eller blir det for vanskelig å velge i noen tilfeller?

Vind gjennom sprekker i en vegg som plystrer
slik cha-cha-cha-charmører plystrer etter
forbipasserende med hjerteformede romper
som vrikker hjerteskjærende søtt, vind
gjennom en husventil plystrer slik hundeeiere
plystrer herrehøyt etter sine villfarne
hunder og koner, slik eldgamle plystrer
for å sjekke om de fortsatt kan plystre
for å minnes plystredager i en annen mørketid
(...)
("PLYSTRE", Bertrand Besigye)


vinden plystrer ikke så mye i bergen, det er en ganske plystreløs vind, syns jeg, den plystrer ikke nok, den regner istedetfor. Den har ikke lært seg å plystre ordentlig, for hver gang den skal til å kaste seg over byen og trekke i skjørtekanter ( til noens glede og andres forargelse) og rive i frakker og skjerf så blir den møtt av en vegg av regn. Andre steder ville dette normalt ikke vært en problem da vinden bare ville samlet sine krefter og blåst alt den hadde og klart å være skikkelig vind, plystrevind, ulevind, til tross for tunge regndråper som lager en gjennomsiktig vegg av grått og bedrøvelse, men vinden i bergen har møtt denne veggen så mange ganger og den er sliten, han har ikke krefter til annet enn å såvidt snike seg mellom regndråpene og prøve å fly fort over eller rundt alt den måtte møte. Men avogtil, på gode dager, så tar den tak i seg selv og lager plystrelyder, eller ulelyder, eller blir en fin liten bris som kjærtegner en forsiktig over kinnet,drar seg gjennom håret, smyger seg bak ryggen, gir en et lite puff og minner en på at en må rette seg opp og se stolt framfor seg for det hjelper ikke å ligge i en haug på bakken...