II:(jeg savner vinden)

men vinden i bergen har brødre...mange, og de er overalt men vanskelige å se. i firenze er den mest når det spiller opp til storm og den skyver skyene rundt i sirkel over byen. Skyene sirkulerer, sirkulerer, og prøver å narre oss ved å aldri helt si når de har bestemt seg for å dryppe over bye. vinden i firenze tak tak i alt støvet og alle bladene og søppelet som der ligger og kaster det rundt, rundtomkring. støvet sniker seg inn i øynene og en ser så lite og løper rundt og forbanner denne vinden, eller man kanksje forbanner regnet som ikke har kommet enda for å holde støvet nede å bakken...
i kabelvåg er en (av de mange) storebrødrene tli bergensvinden og han blåser så at en nesten går over ende. han snurrer en rundt og drar og sliter i alle klær, kropper, sekker og vesker. han kaster regndråpene mot en slik at de dundrer mot pannebrasket og nesten gjør vondt( men på en god måte), og en føler virkelig at en lever. han skyver bølgene mot moloen så de knuses mot de store stenene og ender opp i håret mitt ( eller andres) og fryder seg over å ha landet så mykt.