på min lille liljeøy så er det også vind, og den stryker meg varsomt og forteller meg at jeg alltid er velkommen tilbake for å gjenoppleve gamle barneminner og hører lyden av sjø og stemmer som blander seg i en evig søvndyssende mumling. På dager hvor den er hissig eller leken kan den og kaste rundt på deg, men den er alltid meget varsom, den kjenner godt sine krefter og ville aldri gjort meg noe vondt. den har ihvertfall ikke gjort det hittil, og hvis jeg oppfører meg bra så tror jeg ikke den kommer til å gjøre det heller...
men en vind jeg savner mest av alle er ikke en som holder seg på ett sted, han reiser rundtomkring, men sier aldri fra når han kommer eller går, han bare er der plutselig og sier " nå må du komme å møte meg " men da er jeg kanskje ikke der han er og så får jeg ikke sett ham. og drar jeg dit jeg tror han er så er han ikke der allikavel for da har an dratt på en reise langt vekk for å skape fryd i hjertene til noen andre (men det hjelper ikke meg når jeg vil møte ham og savnet er så stort så stort). han kan løfte meg opp som om jeg var ei fjør, og han holder hardt men varsomt rundt meg og forteller ved den gesten at der, hos ham, vil jeg alltid være trygg.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar