den sorte dronningen på den røde flisen

vinker og vi vinker tilbake. Man må ikke glemme at folk har en fortid står det (sånn ca), og det er veldig sant. Det har jeg nettopp gjort..og er ikke spesielt fornøyd med det. Hadde jeg tatt det i betraktning så hadde kanskje ting utartet seg annerledes... Men jeg tror og at hvis det er meningen at ting skal skje så skjer de...om ikke nå senere i livet. så spørs det om folk er enige med meg og er med på leken min, om de tror på det.Er de ikke med på det så er det ikke sikkert at ting som skal skje skjer, for stiller folk seg imot det så kan ikke tingene gjøre så mye med det. "den som er med på leken får tåle steken" sa min mamma alltid til meg, sikkert når jeg hadde gjort noe dumt og enten stod og stridgråt fordi jeg var så lei meg eller ulmet av sinne... jeg ulmet ofte av sinne, og det gjør jeg fortsatt, men kanksje litt mer skjult.

En ting som irriterer meg er at jeg aldri klarer å velge. Jeg kan stå foran sjokoladehylla, kjøleskapet hvor meierivarene står og argumentere for eller mot de forskjellige varene i en evighet. det ender opp med at jeg bruker 1 time på å kjøpe 1 liter melk, 1 kilo epler og 1 sjokolade, og enda lengre tid hvis jeg er trøtt eller sulten. Dette blir enda mer tydelig for meg hvis jeg går på butikken med noen. Jeg irriterer meg fordi jeg bruker så lang tid på å velge, men sekundet jeg har valgt blir jeg i tvil og må begynne helt på nytt igjen. I sosiologiboken min står det at mennesker legger til seg vaner og rutiner for å spare energi, for å heller bruke energien sin på ting som er viktigere for livsoppholdelse(hvis jeg har forstått ting rett). Hvorfor lar noen seg fange av de små tingene og de små valgene? Er det for å slippe å tenke på de store som bare setter en i dyp tvil og gir en angst og det som verre er?

En mann (jeg tror det var min høye filosofiprofessor ved navn Mesel som kom fra flekkerøya og som jeg gjerne skulle hørt på igjen )fortalte meg/oss en historie ( som sikkert er en vandrehistorie og som alle har hørt før) om en dansk lærer som stor på kateteret med et stort ølglass som han fylte med rimelig store stener og så stilte elevene sine spørsmålet " er glasset fullt?". "ja" svarte elevene. Da tok læreren fram mindre stener og helte dem oppp igasset og de falt fint på plass i tomrommene mellom de store stenene. " Er glasset fullt?" spurte han elevene igjen, og ogjen svarte de ja. Da fylte han glasset med sand og gjentok sprøsmålet stillt to ganger før til elevene som, akkurat som de foregående gangene svarte ja.... Læreren spurte " Er dere sikre?" , "ja " , "helt sikre?". Elevene så på glasset som nå var breddfullt med stor og små stener og sand, der var ikke et tomrom å finne. " ja" svarte de selvsikkert. Da tok læreren fram en flaske med øl og helte oppi glasset. Og sa " Tenk dere at sanden er tegn for de små hverdagslige begivenhetene i livet, de litt større stenene de litt store begivenhetene, og de store stenene for de største begivenhetene i livet....hvis jeg først hadde fylt glasset med sanden, ville jeg da fått plass til stenene..?". Han sa visstnok og at moralen i hele glass-sten-sand-øl tingen var " at der er alltid plass til øl"...

To av stearinlysene mine har sluknet og jeg er ferdig med en veldig god bok. Nå kan jeg lese en av de andre som ligger på nattbordet mitt. Kasnkje den jeg fant hjemme nå i helgen som er akk så gammel og lukter ooo så godt.

I dag gikk jeg forbi en eldre dame og idet jeg passerte kjente jeg en eim av det som gamle hus lukter. Og jeg spurte meg selv om det var en trist eller koselig ting, at damen luktet gammelt hus. Min bestemor lukter ikke gammelt hus. Hun har veldig myke bleke kinn, stålblå øyne og små hender som dirrer litt idet hun fikser litt på krøllene sine. Hun passer alltid på at vi forlater huset hennes spregnfulle av mat, kaker, vafler og sjokolade. Før, da hun bodde sammen med Nils i Skien, så pleide jeg å bade i elva og så komme inn å spise bollene hun lagde eller skive med Nils sine umåtelige gode honning. De hadde og sommerhus i Risør, i solsiden og der tror jeg at jeg har vært en gang eller to, men jeg husker ikke så mye av det. Nå bor hun alene i Stavern og baker ikke boller mer... Hun bor alene i stavern og kikker på folk som går forbi vinduet hennes og hun venter...