bur

er noen fryktelige ting, og de finnes overalt. De verste er kanksje de som egentlig ikke er der men som man skaper selv og plutselig så er de der allikavel... Jeg vet, når jeg sitter i et bur, i mitt lille hull, at det er jeg som bestemmer, at det er meg som kan få meg ut av det, men av og til så trenger man bare høre det utenfra. Man sitter med nøkkelen i hånden, men har plutslig glemt hvordan nøkler brukes. Hvis jeg bare hadde snudd litt på meg så hadde jeg kanksje også sett at det ikke fins springler bakerst i buret, så det ville kanksje ikke klassifiseres som et bur lenge, og jeg kan bare spasere rett ut. Men når jeg sitter der, så vil jeg bare rulle meg sammen til en liten ball og vil ikke se, vil ikke høre, vil bare vekk men orker ikke reise meg å gå.

I fell down in that hole again
I am a lump of jelly
I am a dead fish

I look up at the blue sky
And I know that it's just
A temporary dive

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

Sitting on the cold dirt floor
I want to finish the counting of days on the walls
I build a ladder from broken wish bones
And square-shaped stones
That my friends threw down in the hole


And even though I read maps to avoid them
They change location every day
And somehow all of my traces they vanish
But shall one stay put
Shall one lay low
Shall one not go
Just to avoid this hole

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

( Ane Brun > Temporary Dive)

Jeg skal bygge en stige til deg jeg, vi skal lete etter nøkkelen, jeg skal dra deg fram fra under stenen, og du skal se at buret ikke eksisterer, hullet er så lite at det ville ikke rekke deg opp til leggen en gang, kart blir lettere å lese med tiden, og jeg skal fortelle deg hvor glad jeg er i deg, og hvor viktig du er, helt til du ikke har annet valg enn å tro meg.