til triste dager hvor alt er tungt(min venn Egeberg)

Mugge


Hun står med en mugge i hver hånd mens suppe, saft og saus siver gjennom
rør fra magen til hjertet, til skulder, gjennom arm hånd og hank. Slik fyl-
les muggene for å tømmes like raskt i munner mager og andres drøm-
mer.
-Så flink du er, sier mor og far.
-Så grei du er som tar den biten der, sier bror og søster.
-Det der kler du jævlig godt, jeg blir skikkelig kåt på deg, sier han og
gløtter så vidt opp fra skjermen.
-Du gjør alt så riktig, sier vennene og stryker henne deltagende over
kinnet. Vi har mugger du kan låne, de er riktignok tomme, men du er jo så
muggeflink.
Det er hun, det hun lever for. Mugge, megge, mage.
En dag er magen tom, hun må ta fra lageret, heldigvis merker ingen at
det er hennes blod, lett utvannet og tilsatt smaksstoffer, appelsinbåter og
gamle minbankkort.
En dag er lageret tomt. Vennene har hentet sine fylte mugger og har vett
til å ikke tømme dem. Familien har fotografert muggesamlingen og hengt
bildene opp som inspirasjon.
-Kan du ikke? spør han forundret. Eller vil du ikke? Det samme kan det
være, det er nok av ,mugger i verden. Han taster JA til internettvenninden
og forsvinner inn i skjermen.
Det blir så stille rundt henne, støvet senker seg over 342 mugger, over
henne, over livet tomt og øde. Hun sitter midt i sofaen med hendene og
knærne samlet slik hun har lært, etter en stund siger hun over på siden og
sovner. Hun våkner av en bevegelse i øregangen: En liten dromedar kom-
mer ut og legger seg på puten med forbeina krysset og hodet litt på skrå.
-I dag er det muggenes dag, hvisker den, idag skal vi ta rotta på dem.
-Hva skal jeg bruke istedet, hvisker hun tilbake.
-Idiot, svarer dromedaren mildt, drit i det da. Først kaffe, så knus.
I løpet av noen timer er muggene knust til fragmenter, hun blør en del og
dromedaren har skiftet farge, men de gir seg ikke før alle bitene er fraktet
ned til stranden og fordelt i sanden for å slipes.