Don't use my broken heart to pick up other girls

Det er kanskje misvisende tittel, men det får bare være. Veggene er ribbet, bildene er pakket ned i henholdvis norgespakker og sekker, bladene er slippet fri igjen( de ble sluppet fra stor høyde,snurret på seg vinden på vei ned mot bakken fra vinduet mitt), og Klimt ligger i en eske under sengen til Lene. Det kjennes litt rart å forlate ting her, forlate Pia mede sine stålprinsipper, Lee som overtar matlagingen min, og Frode og Svein som stikker hodene sine på kjøkkenet med jevne mellomrom og kommer med kommentarer på flekkefjordsk, eventuelt spidder fiskene mine på dørhåndtaket mitt. Men ikke minst alle andre, gamle og nyere venner, bekjentskaper eller folk jeg bare er "på-nikk" med (for ikke å nevne dem jeg bare ser rundtomkring som jeg ikke vet hvem er og som ikke vet hvem jeg er). Nå er det tilbake til familien og gamle rutiner, inkludert den selvsagte "ferie-livskrisen" jeg pleier få: det er i feriene alt kan forandres, man kan starte på nytt et helt annet sted... Etterfulgt av en (skummel..?) studieopphold et annet sted, en unntaktstillstand, som Vesle kanskje ville sagt, for så å bli plassert tilbake i Bergen igjen i august, i samme form som før, men kommer jeg til å passe da?
Jeg sitter på en litt hard madrass på gulvet, og gleder meg til å se søsknene mine igjen, Nick har erstattet Leona og synger "into my arms" og jeg tenker at jeg tror på engler, eller vil tro på dem fordi det er en fin tanke. Jeg tror også på alver, for jeg har møtt et par av dem, og vet at en av dem ikke skal skrive huskelister på hvite servietter for hun trenger ingen renselse.
Og imorgen kommer jeg til å sitte på en stappfullbuss, og jeg tenker det blir et rart sosialt eksperiment, og jeg skal kjøre forbi mange liv og mange skjebner mens jeg hører på musikk og drømmer meg langt vekk eller drømmer noen til der jeg sitter på min vei vekk fra denne litt rare, men fine høsten. Jeg kommer til å trille mange garnnøster ved min side, for å finne veien tilbake til de som (forhåpentligvis) har den andre enden, og jeg skal passe på at de ikke kommer mellom to stener slik at de blir slitt over. Og jeg skal, i tider hvor alt føles håpløst,og jeg er lei av å stotre meg fram på vaklende ord til folk som ikke vil forstå, huske på ting som har blitt sagt til meg oppigjennom årene (som "det ordner seg"), og tenke at når jeg kommer tilbake til Bergen skal jeg fortelle om det til et par katteøyne og vi kommer til å le av det sammen.