regn.

Det regner igjen, det er da forsåvidt ingen bombe, jeg bor da i Bergen. Det regner igjen, litt mye, bare sånn for å ta igjen for alle de dagene vi har hatt nå uten regn. Og så blåser det veldig. Det er kaldt, og man mister lysten til å gå ut. Ut er kaldt og vått og det blåser. Jeg lurer på hvordan det er i Krakow nå. Sikkert kaldt og ekkelt der og, men der bor det en av de fineste sjelene i verden. En fin sjel i Krakow og jeg tenker at det hadde vært koselig å gå på kafè med en fin sjel nå .Og jeg håper den fine sjelen har det fint og ikke lar eksamensnervene ta helt overhånd. Og jeg håper den fine sjelen vet at tankene mine flyr dit, sånn nå og da. Nå og da er et fint uttrykk. Det er mange fine sjeler i Bergen og, veldig mange fine sjeler, og jeg er glad jeg har møtt dem, og håper jeg får lære å kjenne dem enda bedre med tiden.
Da jeg var liten trodde jeg en sjel var ei ribbeinkasse med vinger på, det var veldig logisk, litt rart, men logisk. Min mormor var i ribbeinkasse med vinger på, og hun lå oppå skyene og kikket ned på meg ( ikke spør meg hvor øynene satt), og beskyttet meg hvis noe ubehagelig skjedde. Hun var også et bjørketre. Det høres kanskje dumt ut, men mormor var et bjørketre. Det er hun forsåvidt ennå. Hun står ute i hagen vår og passer på. Hun er veldig god å klemme på. Men hun er langt unna ( i sin bjørketreform), derfor er det så fint at alle trær i verden er forbundet med hverandre, for da er mormor med meg hele tiden, og jeg kan alltid gi henne en klem. Jeg har aldri møtt henne, men hun var visst ei tøff dame. Oa het hun, og hun hadde ei geit som het Tutta og hun likte å bygge om på huset. Av og til kunne min bestefar komme hjem fra jobben om natten og ikke finne døren. Av og til fusket strømmen litt fordi alle ledningene ble på et eller annet tidspunkt spiddet av store feite spikre. Det var kanskje ikke så trygt, men sånn var hun. Hun likte å bygge om. Så spilte hun fiolin. Jeg vet ikke om hun var god, men hun spilte fiolin. Og tok bilder. Faren og bestefaren hennes var fotografer så det var nok bare naturlig at hun og tok bilder. Fiolinen hennes ligger på rommet mitt hjemme i Kristiansand og blir desverre ikke spilt på, noe som er veldig trist. Jeg begynte en gang å spille fiolin, men sluttet ganske fort. Fiolinlæreren min var litt skummel. Han het Brokk, eller noe i den dure, og var skummel. Så jeg sluttet og nå ligger fiolinen med min mormors initialer på hjemme på det mørkeblå rommet mitt og blir ikke spilt på. Av og til besøker jeg henne på kirkegården og forteller hvordan det går med moren min. Jeg snakker litt med henne. Hun svarer ikke ( bortsett fra den gangen hun kastet nøtter i hodet på meg...jeg må ha sagt noe galt), men det er koselig å snakke med henne. Av og til, når jeg ikke har tid til å stikke innom og si hei og stryke henne på kinnet når vi kjører forbi i full fart, så sier jeg hei fra avstand. Jeg håper hun hører meg. Jeg savner henne.
Jeg savner også den fine sjelen som er i Krakow, og noen av sjelene i Bergen som jeg ikke får sett så mye som jeg skulle ønske. Men jeg tenker ofte på dem og håper de føler det, de fine sjelene som betyr så mye for meg. Jeg tenker mye på dem og tenker gode tanker som jeg håper hjelper dem. Snart drar jeg til Italia ( Eller det vil si om en 1og1/2måned) og kommer til å savne mange, og bli kjent med nye som jeg kommer til å savne, og det kommer til å gjøre vondt, men det kommer og til å bli fint, sånn mens jeg blir kjent med dem. Og jeg kommer til å savne dem etterpå, og noen kommer jeg desverre til å miste kontakten med, men de kommer å være med meg allikavel, og jeg ommer til å sende dem gode tanker og håpe det går bra med dem. Og hvem vet, kankje vi møtes sånn helt plutselig en tidlig mandagsmorgen når gatene er helt tomme i et eller annet hjørne av verden..?