Hun er alfor naken syns hun

så hun kler på seg smilet, trekker likgyldighetens latter over hodet og drar i den til den når kanten på selvkontrollen, usikkerheten som sitter litt til venstre for kragebenet skjuler hun med et smykke lagd av spennende (fiktive) reiser, i beltet sitter ironien klar til å avvæpne og rundt benene er filler av oppsamlet mot, de duger fint så lenge det ikke blåser.