språkrådets bokmålsordbok

sier at nes er et spisst og smalt stykke land som stikker ut i sjøen. jeg sier det ikke er det. jeg sier det er mye annet. jeg sier det er land som blir omgitt av hav, jeg sier det er et stupebrett, jeg sier det er siste stopp før helvete eller en deilig annen verden... jeg sier jeg kjenner et nes jeg ikke vil forlate, jeg må det, men jeg kommer snart tilbake. Jeg skal bare en kort svømmetur og så skal jeg ake meg opp på magen på neset igjen... kanskje det innen da har blitt for glatt, men jeg skal ikke glemme hvor det ligger, og kommer til å vende tilbake til det i framtiden-hvis jeg får lov.

Jeg må si jeg gleder meg litt til sommeren, for da har tid gått, og tid er bra( tid er også trist men det tar vi en annen gang). Tærne mine lengter etter grønt gress å trå på, de lengter etter å få være litt fri og klaske(som gollum) rundt på asfalt, grus, gress og fjell... de vil ta tak i fjellsiden og klatre, klatre opp, leke litt fjellgjeit ( som nærbuen sa, men på nærbø er det bare flatt, så hvordan vet han hvordan fjellgeiter ter seg...?)...uansett, tærne mine vil ut i det fri, men nå er det litt for kaldt så de holder seg, med god grunn, inne i trange sko og drømmer om sommeren, drømmer om å kunne løpe rundt på sørlandet (eller kanskje østlandet)kjenne frisk luft og sprike.. sprike, det skal de, masse, sprike så det gjør litt vondt imellom dem, men på en deilig måte.. Og hvem vet, Kanskje de skal danse litt og..? Og hvis de er riktig heldige, så får de et riktig godt nes å leke med...