om å lure

på om man virkelig vil forandre seg.
For Vanessa vil, sier hun, forandre seg. Hun er lei av å drive med de samme selvdestruktive tingene hun gjør, men hun sier til meg at hun er trett, hun er lei, og hun ser tilogmed hvordan dette kan gjøres, men dette til tross, så fersker jeg henne gang på gang når hun står / sitter og gjør akkurat det samme hun sa hun skulle slutte med fem minutter før.... "bare en siste gang" , "imorgen, DA er det slutt på alt dette tullet", " jeg er bare så sliten, jeg orker ikke fikse dette nå"... unnskyldningene er mange, men jeg spør meg selv ( og henne), hvor lenge skal du fortsette å lure deg selv, Vanessaliten? Hvor mange ganger skal det til før du virkeligvirkelig innser at det er bare du som kan forandre på din adferd, og bare du som kan stoppe deg selv... for andre kan ikke sitte å holde deg i hånden hele tiden og si " nei kjære du, legg vekk den kniven" vettuhva, det funker ikke... du må selv legge den vekk, du må selv innse at dette ikke bærer noen vei. a dette er symptomer på et mer grunnleggende problem, og du må prøve å ta dette ved roten... for kniven kan lett erstattes med noe annet, og i stedet for arr skader du deg selv på en annen måte, og du er på den samme runddansen igjen - akkopagnert av en annen melodi denne gang... du kan kutte og kutte til det ikke er mer hud å kutte opp, men det kommer ikke til å forandre ting, du kommer fortsatt til å føle deg som akkurat den samme personen etterpå - du blir bare distrahert av smertene en liten stund og så er alt tilbake igjen. Vær så snill, min kjære, stopp dette. Jeg orker ikke se deg drive med dette mer, jeg forstår ikke hvorfor du gjør dette, og jeg tenker at det er begrenset hvor lenge dine kjære orker å høre på den samme platen med hakk i.... du er nå ganske voksen og du må spørre deg selv: " vil jeg drive med dette resten av livet?"... vil du virkelig gjøre dettte? distrahere deg fra det livet slik at du slipper leve? kom tilbake, pust dypt, hold meg i hånden, og så klarer vi dette sammen. ok, du har kanskje møtt en del stygge mennesker i løpet av oppveksten, men du trenger vel ikke fortsett på det de begynte på? Du er vel like verdifull som absolutt alle andre, og har like mye rett til å ha det fint som alle andre? slapp litt av, slipp knivskaftet, løft øynene fra bakken og vit at det er en slutt på dette, et kommer en dag når de slemme tankene blir mindre påtrengende, det er bare de første par ukene som er de verste så går de over... Det er skummelt å etterlate denne detruktive atferden, men det fins et liv etterpå - et bedre et... såkom min kjære, la oss finne det sammen, la de stygge tankene ligge tilbake og gnage på hverandre - de har livnært seg på deg altfor lenge, og du må rette deg opp i ryggen, se deg i speilet og se hvilket fantastisk godt, rotete og vinglete menneske du er. La monstrene sitte å dingle med føttene på gjerdet, du har bært på dem lenge nok, og de har selskap av hverandre så de er ikke alene, du skylder dem heller ikke noe.

pust - du er fri