hun går

på opptråkkede stier
følger gamle mønstre - stoler ikke riktig på seg selv
magen og hjertet krangler om hva som er rett og til slutt sitter sjelen og prøver å veie argumentene mot hverandre
vekten er rusten og lite presis og hjertet tør ikke uttale seg als, det gjemmer seg bak lyden av hjerteslag ("det er tungt å holde en kropp igang"sier det, "veldig tungt, og jeg er sliten").
"hvordan gå utenfor stien uten kart og kompass?" spør hun seg selv, mens føttene verker på grunn av alle glasskårene og spikerne som graver seg stadig lengre inn
hulrommene prøver hun å fylle med brød, smør og honning (hun har hørt sistnevnte skal være så lindrende), men selv om det hjelper å få tankene hennes i andre baner, svir det så fryktelig og det varer aldri lenge, så hun må finne nytt brød, og hun stapper og presser og fyller, men hullene synes bare å vokse seg større og kroppen vil ikke mer. hodet trenger noe annet å tenke på enn blødende føtter,og siden brødet er innen rekkevidde fyller hun på. smaken av blod i munnen får henne til å brekke seg mens hun drømmer om å få mot (eller kompass) til å gå ut mellom trærne og buskene og vekk fra stien