ensomheten

gnager på hjertet mitt... du kan ikke se det, men det sitter et stygt lite hårete monster derinne, bak alle nervene, alle musklene, bak det venstre brystet, der sitter det som oftest. Og det gnager med sine spissespisse tenner, tar store jafs, eller prøver i det minste, for hjertet mitt, det forvarer seg med alt det kan, noe som ikke er så veldig mye, for det fikk ikke utdelt så mange våpen da det i teorien skulle vært ganske så beskyttet derinne...men det var helt til monsteret kom. Jeg kan ikke huske akkurat når det var, men det var i ung alder, veldig ung alder, og siden da har det suttet og slikket på mitt hjertet. av og til til tar monsteret pauser, det liker å kikke seg litt rundtomkring etter nye ofre, det kryper under huden min og etterlater hulrom som er vanskelige å fylle, det kikker og kikker, og etter hjertet mitt vet jeg at neste på listen til mpnsteret, listen som det har skrevet på baksiden av hånden, står sjelen. men først må det spsie opp hjertet, og av og til lurer jeg på om det er lenge igjen, av og til dunker det så svakt at jeg tenker "nå skjer det, nå orker det ikke mer" men så finner blir monsteret distrhahert og hjertet mitt får akkurat lang nok tid til å finne fram den magiske rustningen som Aarfrid etterlot til meg før hun tok sine farvel, og da må herr ensomhet ( han liker best å bli kalt det "herr ensomhet" som om det var en tittel å være stolt av) dra på en liten ferie, til karaibien eller new york eller hvorenn slike vesener drar...men det blir aldri lenge og det kommer alltid tilbake, og med alkoholånde ( billig sprit) setter det igang igjen og hjertet banker enda en gang litt tyngre.