rare mennesker (redsel)

er det noen og ingen og mange av i denne verden, og jeg liker dem rare, de må gjerne være mye annet i tillegg, alle er vel egentlig rare på sin lille måte, men jeg liker best de ordentlig rare... og det kan godt hende jeg gjør det fordi jeg må, men jeg foretrekker å tro at jeg liker de rare best fordi det er de som gir meg ( og forhåpentligvis jeg dem) mest.. dette er de jeg trives best i selskap med... så kan vi snakke om rare ting og gjøre vanlige ting og egentlig kanskje ikke være så rare, kanskje bare være kjedelige, eller hysterisk morsomme, men så lenge vi gjør det sammen så gjør det ikke noe...da kan vi hviske og skrike og nynne mens vi går på gaten, vi kan snakke til hverandre selv om vi ikke er sammen, så kan jeg bli så redd som jeg veldig ofte blir men det kommer ikke til å gjøre så mye for jeg kommer til å forstå at rare mennesker gjør mye rart men de sårer deg ikke med vilje. de leker hviskeleken med deg og holder meg og deg og alle i sine trygge hender, i sine lange hender i sine (rare)langemannhender, eller stryker deg på ryggen og på sin egen rygg bærer de vinger og hver gang en bjelle ringer så får en engel sine vinger, så da rister jeg på armbåndet mitt og retter meg opp i ryggen for nå kommer alt til å gå så meget bedre (håper jeg).