read me your favorite line

Når jeg ser tomme benker så ser jeg noen sitte der. Når jeg snakker med nye mennesker, lurer jeg på om folk jeg har møtt før sitter igjen i mine gester, og jeg lurer på hvor smilet til dem jeg snakker med kommer fra. I går hadde min bestemor bursdag. Og jeg tenker det hadde vært koselig å bake en kake til henne og tvinge henne til å blåse ut dumme lys og se henne smile når hun mobber faren min og sier han prater som ei huggern høne. Og jeg lurer på: kjenner jeg henne nok? Nok til å kunne fortelle andre hvem hun er, hva hun står for og hva hun har gjort her i livet...? Hva hennes drømmer var når hun da hun var yngre, hva som har ført henne dit hun er nå....
Mellom Stavern og Larvik er det et sted som hadde vært så fint å fotografere, men hittil har jeg ikke gjort det, til tross på at jeg har tenkt på det mange ganger når jeg kjører forbi, og jeg tror neppe jeg kommer til å gjøre det, fordi jeg tenker at det aldri kommer til å blir så fint som jeg ser det... Og jeg lurer på om det er slik med mennesker også..ikke med fotografier, men med historier... Kommer jeg til å greie å beskrive dem personene jeg har møtt på en måte som er dem verdig..? Kommer jeg til å klare å få fram det det som betyr noe? Jeg lurer på: kommer jeg til å huske folk som de er? Kommer jeg til å huske måten de smiler på og glimtet i deres øyne? Kommer jeg til å huske det som betyr noe for dem?