tanker

som svirret i hodet mitt når jeg våknet av postkasselokkene som ble smelt igjen tidlig idag:
(jeg håper dette kan hjelpe noen i tillegg til meg, at dette ikke bare blir tungt, ikke les dette hvis det blir for tungt)
IKS -> en bra organisasjon for folk som sliter med mat... ta gjerne kontakt du og, de er veldig hyggelige, det er ikke skummelt (nå lyver jeg litt, for det er jo alltid skummelt å forandre seg), og de blir faktisk glade når du tar kontakt.
jeg har hatt et aldri så lite tilbakefall, og det kommer flere av dem, men jeg håper det blir færre av dem, nei, jeg bestemmer meg nå (jeg har bestemt meg) for at det skal bli færre av dem, helt til mat og tanker om det ikke dominerer hele dagen min og hver minste krok av mine tanker hele tiden nesten uansett sitasjon. Faktisk.
De sier på I K S (eller det vil si deres "motto" er) at
det handler om mer enn mat
og det gjør det, det handler om veldig mye annet, det handler om stygge hendelser i fortiden, det handler om selv-mobbing, det handler om tro på at du ikke fortjener å ha det bra, det handler om frykt for å ikke vite hva man skal gjøre når man ikke lenger driver med disse skadenede tingene lengre- for uansett hvor vondt det gjør ( å vaske seg til huden sprekker, å kutte seg igjen og igjen og igjen, å spise til man blir kvalm og hater seg selv og truger ned enda litt mer) så er det en trygghet i det... skremmende, men sant, det er trygt på en syksyk måte, man vet man ikke burte, men akkurat da er det betryggende selv om man vet man ikke burte. så dette er vel en slags måte å snakke til neg selv og dere på for å komme meg ut av dette. for å slutte å ville skade meg selv ( i det siste har viljen til å kutte meg selv kommet tilbake, og særlig hvis jeg tror folk er sinna på meg, da kan de få kutte meg så komemr alt til å ordne seg) men faktisk ha det bra, og tørre å gjøre feil (og stå for det), et steg mot å være litt mer selvstendig... og alt i alt handler det kasnkje litt om å finne troen på at man er et helt ok menneske, like ok som absolutt alle andre i verden, som er like mye verdt, og som har like mye feilmargin som alle andre. det er ikke verdens undergang om man gjør en feil, man må ikke straffe seg ( det sørger alle idiotene for å gjøre), verden er et slemt nok sted allerede, hvorfor være stygg mot seg selv? man burte heller gi seg selv et klapp på skulderen og si: "jaja, slikt skjer, neste gang går det bedre" og la det være med det. dette er et (klisjeaktig) steg mot dager fylt med liv og ikke skadende detaljer,

dette er meg
jeg legger glassbitene i sanden
og lar bølgene slipe vekk kantene som kutter
jeg er havet
jeg er vinden

så ok, jeg hadde et tilbakefall, jeg åt og åt og åt, men idag skal jeg ikke straffe meg selv, jeg skal ikke gå fem timer, jeg skal ikke ikke-spise, jeg skalrett og slett bare ha en helt normal dag. jeg skal ikke (jeg gir meg ikke lov til å) straffe meg selv.