Vind
En gang var de alene på en slette. Bortenfor lå havet og viste tenner, spiste
strender, slukte båter. De var godt kledd i vinden og hadde kikkert med seg
for å få med alt som skjedde.
-Slik vind, sa han, og festet armen rundt henne. Hun så på en måke som
hakket seg innover land, og lot som om hum ikke merket grepet, lot som om
hun ikke skjønte at det var på grunn av ham hun i det hele tatt sto oppreist
i kastene
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Norsk vestvind tar med seg deg,
din sjel rider strømmer og reiser
fjern fra falte tanker som regner.
Det fikk meg til å se for meg deg og broren din ved havet, sånn som du så ofte har snakket om.
Legg inn en kommentar